-Lange og fortellende
- -Korte og komprimerte
Konsentrasjon
De fleste lyriske tekster er konsentrert om øyeblikket. Noe som skaper stemning eller opplevelse i et dikt, er om vi kan finne en ”stemme” som uttrykker dette. Dikt kan være veldig forskjellige, og det finnes både lange, fortellende dikt og korte, komprimerte dikt. Selv om det i dag finnes tendenser til lange og fortellende dikt, er det konsentrerte kortdikt som er mest vanlig. Et av konseptene i slike dikt er ikke nødvendigvis å skrive mest mulig, men å få vekk mest mulig av ordene og likevel få fram budskapet.
Det beste eksempelet på det konsentrerte kortdikt, er det kjente haikudikt, som består av tre linjer som egentlig ikke har noen sammenheng. Dette fører til at en gransker hvert enkelt ord for å forstå diktet best mulig. Eksempel på haikudikt:
Dråpen
Heng der
Ikkje
Det visuelle
Et vanlig kjennetegn i dikt er linjedeling. Et dikt er ikke skrevet med tilfeldig linjedeling, men får en bestemt virkning. Det gjør at når vi har lest en linje og vender blikket mot neste, oppstår det en pause og en forventing om hva som kommer etter. Dette er noe av det som gjør et dikt til et dikt og er et godt eksempel på poetisk språk. Poetisk språk fremhever stemningene, opplevelsene og tankene i et dikt, som ikke er mulig å beskrive i en vanlig prosatekst.
Konkret lyrikk er navnet på den type lyrikk som har språket som et konkret materiale.
Linjedeling kan også få ord til å bety flere ting. Meningen forandrer seg alt etter hvordan vi henger sammen ordene i den ene verselinjen med den andre verselinjen. Dette kaller vi enjambement som betyr ”det at en verselinje ikke gir avsluttet mening alene”.
Det musikalske
Lyrikk er en sjanger som mer enn noe annet utnytter klang- og rytmeeffekter. Musikalitet er noe av det viktigste i lyrikken.
Rytme er gjentakende bevegelser som ved gjentatte bevegelser uten variasjon danner en takt.
Vi skiller mellom takten som er mekaniske gjentakelser med helt lik avstand mellom hvert taktslag, og den varierte rytmen som blir skapt når vi leser opp et dikt.
Å skandere er å lese opp diktet på en måte som understreker takten:
- jambe (lett – tung)
- troké (tung – lett)
Et eksempel: Hvis vi markerer de trykktunge stavningene, vil det se slik ut:
Enn-å var hun ikk-e rikt-ig våk-en.
Likevel er det ikke takten som styrer mest, men nøkkelordene, som er ”tunge av mening”.
Det vil si at vi understreker de ordene vi finner det mest naturlig å understreke.
Bestemte takter i utvalgte linjer kan få fram en bestemt effekt. Et dikt blir ikke komponert etter et mønster som er fastlagt på forhånd.
I mange moderne rim er det ikke noe fast taktmønster, men frie vers gjør også bruk av musikalske klang- og rytmeeffekter. Forskjellen er at disse ikke blir tvungne i bestemte takter, men blir brukt friere.
Vi har forskjellige rimeteknikker:
- parrim: aabb
- kryssrim: abab
- kiastisk (omsluttende) rim: abba
- bokstavrim: en bokstav som blir mye gjentatt
- Halvrim eller assonans er betegnelse for rim med bare delvis klanglikhet mellom ordene. Som regel står halvrimene inne i verselinjene.
”Kringsatt av fiender, gå inn i din tid!” (Nordahl Grieg). Her blir vokalen ”i” gjentatt, men bare de trykktunge kan kalles halvrim, for eksempel ”inn” og ”tid”.
- Bokstavrim eller allitterasjon kalles det om første bokstaven i de trykktunge ordene er den samme konsonanten, mens vokalene er forskjellige.
Gjentakelse og kontrast
Ord og linjer som med jevne mellomrom blir gjentatt, skaper rytme i en tekst. Gjentakelse kan også understreke en mening eller et tema, eller fremheve en stemning, glad, urolig, sint, redd osv.
Kontraster eller motsetninger kan også understreke tematikken i et dikt. Forskjellige motiver kan bli satt opp mot hverandre, for eksempel liv mot død, lys mot mørke.
Poetiske bilder
Poetiske bilder i et dikt, er ord som får en annen betydning enn de vanligvis ville hatt. Det som ofte blir brukt da, er sammenlikning og metafor.
I en sammenlikning brukes ordet ”som” som en grensemarkør mellom sammenlikningsleddene. ”Han er høy som et tre”.
En metafor blir egenskaper fra to forskjellige områder satt opp mot hverandre, men på en annen måte enn sammenlikningen. Ordet ”som” brukes ikke, og de to betydningsområdene flyter i hverandre. ”Du er ei rose”. I dikt opptrer metaforer i to særformer, besjeling og personifikasjon.
Å besjele er å gi menneskelige egenskaper til konkrete, ikke-menneskelige ting, som for eksempel fenomener i naturen: ”Aftensolen smiler…” Alt som omgir oss, kan besjeles.
Å personifisere er å levendegjøre noe som er abstrakt, for eksempel en drøm: ”Vent ikke på drømmen om i morgen, kamerat. Sleng lassoen din rundt hornene på den, hal inn og hiv den over ende.” (Kolbein Falkeid)
Poetiske bilder leses i overført betydningen, også symbolet. Et symbol er et kulturbestemt bilde som vil legger samme overførte betydning i. Om vi oppfatter bilder som symboler, er det sammenhengen som bestemmer. Et eksempel er korset, ankeret og hjertet som symboliserer tro, håp og kjærlighet.
Skyfri Himmel - Bjørn Eidsvåg
Det einaste hu ønska seg det
va ein solskinnsdag - skyfri himmel
ein problemfri time i
gode venners lag - nykter, men svimmel
svimmel av glede - så glad for litt fred
det e'kje for møkje å ønska seg det
men hu vett det ska noke te
det e for tidå ikkje sånn livet e
Skyfri himmel av Bjørn Eidsvåg har mange lyriske kjennetegn. Det første jeg legger merke til er enderimene, og rytmen i hver enkel verselinje. Det er brukt kryssrim (abab) og parrim (aabb). Rytmen og takten er tydelig, og det er lett å se hvilke ord vi skal tunggjøre: solskinnsdag, skyfri, problemfri, venner, glede…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar